Fariseisk og pop?

Til å begynne med vil jeg informere om hvem dette innlegget handler om, og det er de venstreradikale.
Definisjonen av den radikale subkulturen omfatter, etter mitt skjønn, radikale venstreorienterte grupperinger/partier som for eksempel SU, RU, NKU, NKP etc., anarkister, kollektivister og enkelte rettighetsaktivister og Blitzere.

Det er for meg viktig å understreke at jeg ikke anser alle venstreorientertes meninger som forkastelige – dette er en ren refleksjon over deres offentlige opptreden og uttalelser.

Det som umiddelbart har slått meg tidligere, når jeg tenker på den radikale subkulturen i Norge, er at dette er mennesker (oftest unge mennesker) som er ute etter å beskytte samfunnets svakeste – de er såkalt «politisk korrekte», de er for et multikulturelt samfunn, de unngår ord som ”neger”, motarbeider rasisme og fascisme, de større korporasjoner og bedrifter samt globalisering, de vil skape rettferdighet i verden og passe på miljøet – alt i alt ting som regnes for å være det som må til for å gjøre verden til et bedre sted.

• Størsteparten av de venstreradikale tilhører på et eller annet vis en sosialistisk eller kommunistisk organisasjon, noe jeg finner litt merkverdig. Merkverdig fordi det i samme kretser vanker anarkister, kanskje enkelte individer til og med anser seg selv som anarkister, men likevel er med i et sosialistisk parti.

Anarkismen har, meget kort forklart, mål om et samfunn som styrer seg selv, uten noen form for maktstruktur. Gjerne med et utopiaktig, idyllisk preg.
Da er det jo litt merkelig at denne ”ideologien” av mange ansees for å være innenfor eller ”på lag” med sosialismen, som trakter etter en sterk stat.


• Noe De venstreradikale ikke legger skjul på, er deres hat av det vestlige storsamfunnet. Dét begrunner de med argumenter som for eksempel at det er krigersk, imperialistisk, sjåvinistisk, etnosentrisk, etc., noe som også er fint. De tar avstand mot nevnte handlinger og holdninger.
Det som her er merkelig er at nettopp de samme karakteristiske trekkene finner man i utallige sosialistiske land og u-land, men det uten at de viser øvrig forakt overfor disse landene.



• De venstreradikale har også veldig klare meninger når det kommer til andre ”raser” og religioner. De er for et multikulturelt samfunn, hvor folk skal få ha hvilke som helst trosretning. De opptrer veldig solidarisk og inkluderende ovenfor minoritetsgrupper som innvandrere og homofile og muslimer, noe som er en flott sak. Flott er også selvfølgeligheten som omfavner respekt for medmennesker og menneskeverd.
På agendaen har de også å knuse fascismen, primært fordi fascismen på mange måter vil det motsatte, og det om så med fysisk makt.

Det jeg finner betenkelig her er først og fremst deres uttalelser angående sine motstandere, som for eksempel det høyreekstreme ny-nazistmiljøet. ”Fascister og rasister skal knuses til medister” – er et kamprop brukt av enkelte grupperinger i gjeldende subkultur.

Med andre ord skal altså alle bli behandlet med respekt, alle utenom deres motstandere.
De reagerer negativt på for eksempel Ku Klux Klans hat mot ikke-hvite, mot kristnes frykt for islam, men selv skal de kunne hetse andre?

I tillegg til dette, mener i alle fall jeg, det pågår lugubre uthenginger av for eksempel FrP-tilhengere, i enkelte tilfeller direkte mobbing, noe som mer eller mindre i mange tilfeller har ført til at mange kanskje føler en skam eller en frykt for en aktiv deltakelse i politikken og en stereotypisering av den gjennomsnittlige FrP-er.

For øvrig er det interessant å se hvordan de siterer Lenin, Stalin og Mao i tide og utide, når dette er ledere som til sammen har foretatt folkemord i 100 millionersskala, samt en gang på 40-tallet deportert om lag 500.000 tsjetsjenske muslimer til Kaukasus.
Ganske ironisk at de som siterer Stalin i dag, sitter som ledere i SOS-rasisme samtidig som de leder ymse kommunistiske partier, partier som beskytter og argumenterer for Stalins ideer, visjoner og meninger på sine nettsider.



Det samme gjelder det stadig mer aktuelle fenomenet ”politisk korrekthet”, som i større grad kontrolleres av disse radikale venstreorienterte, som tabuerer alt som noen kan finne støtende. Bortsett fra, satt på spissen, når det gjelder høyreorienterte, hvite og heterofile menn.

• En annen ting De venstreorienterte ofte proklamerer er at fordommer ikke hører hjemme noensteds.
Dette er noe som blir mer og mer viktig med tanke på globalisering og innvandring, og fordi fordommer rett og slett langt fra alltid stemmer overens med realiteten.

Det jeg reagerer på her har jeg allerede sagt. De er relativt rause med skjellsord og forakt når det kommer til – igjen – en tilhenger av f.eks. FrP, eller noen som generelt sett ikke er like begeistret over innvandring. ”Rasist” og ”nazist” er titler man fort kan bli tildelt om man mener Norge burde praktisere en strengere innvandringspolitikk.
- Dette samtidig som noen av de radikale nesten krysser grensen mellom antisionisme og antisemittisme.



For meg er det ganske åpenbart hvorfor flere anser denne subkulturen som fariseisk, kanskje til og med hyklersk, etter å ha foretatt meg denne refleksjonen.
De roper hele tiden høyt om moral og etikk, men holder ikke mål selv.
Når spørsmålet om hvordan de kan forbli så populær stilles, så kan jeg ikke påstå at jeg har et fasitsvar, det er det nok ikke mange som har, men jeg mener omstendighetene tyder på at årsaken er den nevnte manipulative fremgangsmåten de har i det offentlige. De opptrer som et moralpoliti, og det gjør de ved å spille på det politisk korrekte - som de kontrollerer, og hele tiden trekke referanser til ekstreme tilfeller som nazismen og globalisering som fører til barnearbeid i u-land. Slik jeg ser det, så er De venstreradikale, en direkte trussel ovenfor demokratiet.
– folk blir redde for å si hva de mener, redde for å skape debatt rundt ømfintlige og kritiske temaer.




Når det kommer til en eventuell årsak til dette, så må jeg ærlig innrømme at jeg personlig ikke vet, selv om flere har uttrykket sine meninger.

Blant andre den amerikanske professoren Theodor Kaczynski, fikk sin egen manifestasjon på trykk i The New York Times i 1995. I den går han grundig til verks i å forklare psykologien rundt den moderne venstreorienterte.
Han mener i korte trekk at alle venstreorienterte (radikale) bevisst eller ubevisst sitter på følelser av mindreverd, lav selvtillit, defaitisme, maktesløshet, selvhat, skyldfølelse, depressive tendenser og lignende.
Den venstreorienterte, som han skriver i teksten, har samme syn på hva som er ”svake” grupper, for eksempel kvinner, homofile, svarte, etc., som storsamfunnet selv om de ikke vil innrømme dette, og han identifiserer seg selv som en av tilhører av en såkalt ”svak gruppe”, selv om han utad ikke har noen fellestrekk med disse gruppene.
Han mener også at grunnen til venstreorientertes forakt ovenfor Vesten, skyldes verdens syn på Vesten som sterk, dyktig og vellykket, en verden hvor for eksempel selvtillit, selvhjulpenhet og optimisme er sentralt, viktig og verdsatt - følelser og egenskaper ”den venstreorienterte” ikke er i besittelse av, og ønsket om en sterk stat grunner i at han selv, bevisst eller ubevisst, er han ikke den type person som har en indre følelse av tillit til sin egen evne til å løse sine egne problemer og tilfredsstille sine egne behov. Kaczynski mener også at den venstreorienterte er motstander av begrepet konkurranse fordi, dypt inne, føler han seg som en taper.

Hvorvidt Kaczynskis teori stemmer vet ikke jeg, men jeg må innrømme at det for meg ikke virker helt på jordet.